Hardangervidda på langs

For temmelig nøyaktig en måned siden gikk to spente jenter av toget på Finse. Med seg hadde de en pulk, to temmelig tunge sekker og skiutstyr. Målet var Haukelisæter noen dager seinere. På forhånd hadde vi fått flere advarsler. Det var jo absolutt ikke forsvarlig å bevege seg opp på vidda på denne tida av året. Sta som vi er, bestemte vi oss likevel for å dra. Forberedt på at det kom til å bli en hard tur var vi, men ikke så hard..

Turen var ny rekord i nøyaktig planlegging for vår del. Ruta var gjennomgått flere ganger, og de siste GPS-koordinatene blei plotta inn på toget på vei oppover. Været hadde vi studert i en måneds tid allerede, nå var vi klare for å komme i gang.


Klare for å komme i gang. Finse i bakgrunnen.

Første dagen gikk vi som planlagt bare et par kilometer før vi satte opp teltet. Det var derfor to svært fornøyde jenter som våkna opp til sol (som det jo var ei god stund siden sist vi hadde sett) og kaldt vær. Havregrøten blei fortært før campen ble rivd og vi kunne dra av gårde. Den kalde temperaturen viste seg å bli ei utfordring: Siden vi bare hadde en pulk ble det veldig stor forskjell på å gå med og uten. Den som dro sleit hardt opp alle bakkene, mens den som gikk uten virkelig fikk merke kulda. Likevel gjorde sola at vi klarte å holde humøret oppe. Lunsj nummer to denne dagen må være en av tidenes der vi halvveis satt i le bak en stein, halvt gjennomfrosne og holdt på å le oss i hjel av hvor sprø vi var som kunne finne på å starte på en slik tur.

Påskestemning i desember. Bortsett fra temperaturen da..

Vi hadde ikke kommet altfor langt ut i turen før vi innså at vi ville ha problemer med å holde det tempoet vi hadde tenkt. Korte dager med lite lys og tidvis ekstrem kulde gjorde at vi ikke klarte å gjennomføre dagsetappene vi hadde planlagt. det sies at det ikke er mye varme i sola på denne tida av året, men hvis en virkelig kjenner etter skal jeg love deg den varmer. Det kjente vi spesielt godt den 3. dagen på turen - temperaturen falt flere grader i løpet av noen få minutter. Synd vi ikke hadde skikkelig gradestokk for den var nok under 30 blå! Kalde som vi var besteme vi oss derfor for å legge oss inn på Kjeldebu, bare synd det var 15 minus inne på hytta da vi kom..


Korte dager og lite lys gjorde sitt til at vi ikke kom like langt som planlagt hver dag. Men du så fint det er!

Å legge seg inn gjorde godt for motivasjonen til to slitne jenter. Det skal sies at vi på kvelden syntest det var litt for langt igjen og derfor var inne på tanker om å avbryte turen. Heldigvis våkna vi fornøyde og opplagte neste dag. Ved hjelp av det fantastiske 4mm tauet som deles ut til alle Øytunere hadde vi klart å lage et tomannsdrag på pulken. I tillegg bestemte vi oss for å gå på feller opp et par monsterbakker på starten av etappa. Det gjorde det mye lettere, faktisk så lett at vi kom lenger enn vi hadde planlagt.

Hanna med ny motivasjon klar til å klatre nye bakker.

Det gikk med en god del sjokolade på turen, og Oda poser gjerne. Trenger Freia et nytt reklamebilde?

Med innstilling om at turen kom til å ta noe lengre tid enn vi hadde tenkt, sklei dagene framover av seg selv. Opp 6, spise frokost, rive leir, begynne å gå mellom 8 og 9, lunsj en gang midt på dagen, sette ny camp mellom 4 og 5, lage middag, ringe hjem, legge seg... Vi erfarte ganske fort at havregrøten til frokost fungerte dårlig. Ingen av oss syntest det var særlig godt og vi var sultne igjen nesten før vi hadde begynt å gå. Heldigvis hadde vi med oss egg og bacon til tre frokoster. De beste dagsetappene ble gjennomført etter en slik frokost. En slager som nok kommer til å gjentas ;)


Egg og bacon til frokost var definitivt en slager.


God mat er viktig. Middag intet unntak.

Etter åtte dager med klarvær, sol og kulde begynte det å snø og blåse. Områder som tidligere hadde vært forholdsvis enkle å passere var nå omvandla til et mareritt. Plutselig måtte vi forsere skavler der vi vassa i snø til godt oppå låra og sikten var heller ikke lenger like god. Noen mer og mindre alvorlige frostskader dukka også opp. Vi begynte å drømme om mat som ikke var laga på primus, om bussturen hjem og om dusj. Ville vi i det hele tatt klare å gjennomføre turen? Måtte vi få noen til å hente oss ut?

Ansiktsmaska var god å ha da det blåste som verst.

Nok en gang ble ei hytteovernatting redninga, denne gangen på Hellevassbu. Ei perle av ei turistforeningshytte må en vel kunne si. Her fyrte vi godt i ovnen, ble gode og varme og fikk tørka alt som var tørt. Ikke minst fikk vi samla den motivasjonen vi trengte for å gå på siste delen av turen. Hvis alt gikk etter planen skulle vi klare å komme oss til Haukelisæter på et par dager.

Oda på ei av hengebruene vi måtte over ved Sandhaug - eneste elv som var skikkelig åpen.

Godt vi ikke så skiltet om maks 1 på brua om gangen før vi hadde passert - 2 personer med tunge sekker og en pulk ;)

Siste dagen våkna vi ekstra tidlig for å være sikre på å rekke bussen hjemover. Vi kom oss avgårde rundt klokka 8, ny rekord, men etter bare noen få hundre meter ble vi usikre. Det var elendig sikt og altfor mange skredfaktorer var tilstede. Vi skulle opp ei li med litt for mange grader hellning og vinden flytta raskt på all snøen som hadde falt de siste to dagene. Etter litt fram og tilbake bestemt vi oss for å gå. Det ble ei tøff etappe med maksimal white-out der skrentene først ble synlige i det pulken hang utfor, og der lunsjen først ble inntatt etter en omvei på rundt 3 km og vi omsider innså behovet. Derfor var det to veldig stolte jenter som ankom Haukelisæter fjellstue klokka 3 om ettermiddagen 10. desember. Gratulasjoner fra fjern og nær tikka inn, og fjellburgeren var rett og slett konge. En beinhard, men super tur gjennomført :D